Etter en del reising og travle dager er det tid for å legge ut ukens bilde igjen. Denne gangen med et motiv fra Varangerfjorden, mellom Vadsø og Vardø.

Situasjonen med husene ute på odden, fjorden og bakgrunnen lagde en flott mulighet for et bilde. Ovenfra veien ble motivet ok, men ikke helt topp. Det viste seg at å gå de hundre meterne gjennom dypsne og ned til stranda gav et mye bedre resultat. Dønninger som vasker opp på stranda, husene i øyehøyde og endelig en bakgrunn med en glød fra sola i.

Det nytter trolig ikke å komme nærmere disse artene enn i havna i Båtsfjord. Ved fiskemottakene samler det seg flokker med både praktærfugl, stellerand, havelle og ærfugl. Ørjan Hansen har utnyttet muligheten og lagt ut flytende fotoskjul som gjør at man innimellom har disse artene på inntil en meters hold.

Stellerand i snødrev

Varanger innbyr til værvariasjoner som skifter fra sollys til kraftig vind og snødrev bare i løpet av minutter.

Praktærfugl i sjøsprøyt

I lav vinkel ute på flytebrygga som er omgjort til fotoskjul er det bare å utnytte de mulighetene mulgihetene Barentshavet, været og de flotte fugleartene som finnes her til å kreere fotomotiver.

Praktærfugl i blåfarger på ettermiddagen

Her er bare noen få av noen tusen hærlige bilder jeg tok på en dag i Båtsfjord. I morgen stiller vi til ei ny økt. Bare et godt råd – ta med mat på veien over Båtsfjordfjellet. Kolonnekjøring, trailerhavari og arktiske værforhold gjør kjøreturen uforutsigbar. Hadde 4 timers venting der opp i går kveld.

Panorert praktærfugl

Leddmykt beveger flokken av tamrein seg forbi meg som ei rennende elv av smeltevatn. Den evige lyden, av knepp fra senedrag som glir over knokler og muskler og grynt fra reinen, henger i lufta rundt. Som om lyden hører til der mellom fjellbjørkene. Grasiøse kropper flyter forbi. Hodene er stolt og atletisk hevet i vissheten over å være et slikt dyr. Blanksvarte dyreøyne blinker som kopier av  de tusener av tjern som skjuler seg der inne på fjellviddene.

Reinen er alltid på vandring. Tam eller vill har ingen betydning. Vandrer gjør den uansett. For mennesker har reinen betydd mye siden siste istid. Mat, utstyr og klær har den forsynt folk med. For enkelte gjør den det enda.

Fotografisk er det flott å kunne jobbe med en reinflokk. Bevegelsene skaper utfordringer, men også muligheter. Den kvite vinteren og de lyse dyra gir eksponeringsmuligheter. Folk inne hos reinen gir andre muligheter. Her er et bilde jeg ønsker å presentere denne gangen. Rein på vandring…

Jeg kjører en ny workshop på store rovdyr, med hovedfokus på brunbjørn, i Finland den 15-19 juni i sommer. Se mer info her. Workshopen passer for alle som ønsker å oppleve og å ta gode bilder av spesielt brunbjørn. Opplegget er fleksibelt og plassering i fotoskjul og utlegg av åte styres av hver enkelt fotograf. Variert terreng er tilgjengelig, skog, en dyp dal med gammelskog, en dam og et myrområde kan det velges i. Det er nå kun 2 plasser ledig!

Området i Viiksimo er utrolig bra når det gjelder bjørn. Bjørnene kommer enda mens det er svært bra fotolys og stor variasjon av adferd kan observeres og fotograferes.

Hvorfor være med på en workshop hos meg?

- Jeg kjenner området og dyrelivet godt der, etter 3 år med arbeid der og over 60 døgn i fotoskjulene.
- Kari Kempainen og Jani Mättä har et svært godt og fleksibelt opplegg på sine fotosteder.
- Jeg har stor mulighet til å tilrettelegge etter ønske ved plassering i fotoskjulene og utplassering av åte.
- Fleksibiltet til å bruke fjernstyrte kamera er mulig.
- Bjørnene i området er også aktive i svært godt fotolys. Mye forskjellig adferd.
- Det er også i Viiksimo mulig å fotografere ulv og jerv ute på det store myrområdet.
- Jeg har et eget enmanns fotoskjul i området. Det står til deltakernes disposisjon etter tur.
- Ellers er det trivelige lokaler for innkvartering, god mat, badstu og trivelige folk som tar i mot gjestene.
- Workshop og bildevisninger kjøres hver dag under oppholdet.

Brunbjørn i skog. Bruk av fjernstyrt kamera.

Brunbjørn i urskogpreget dal.

Ulv ute på myrområdene. Kveldslys.

Se mer info og priser for workshopen her.

Siste uke gjennomførte jeg første to moduler av Svalbard guide kurset. Formålet er å bli godt kjent med Svalbards miljølovgivning, sikkerhet med ferdsel på Svalbard og fordi jeg hadde lyst til å gjøre dette. Til sommeren arrangeres den første turen på Svalbard, der jeg får bruk for noe av kunnskapen.

Mørketida preger fortsatt Svalbard og Longyearbyen, selv om det nå går raskt mot at sola er tilbake. Dunkelt dagslys var allerede tilgjengelig under gråe og regntunge dager rundt omkring i Longyearbyen.

Opprensking av veigrøfter etter store nedbørsmengder i form av regn har vært bydrifts oppgave den siste tiden.

Det var lite som minnet om det arktiske eventyret Svalbard kan representere den uka jeg var der. Regn, regn og atter regn sørget for en uframkommelig natur med vann og blankis. Den siste dagen satte snøfokket inn og ting begynte å endre seg raskt med kraftig snødrev der oppe i nord. Ikke noe for tidlig i følge fastboende.

Mørketid med korte dager dominerer fortsatt Svalbard. Et fast holdepunkt med lys og varme finnes i den lille Longyearbyen ved Isfjorden.

Kurset var uavhengig av været vellykket. Bare en dramatisk opplevelse på blankisen og en «nestenulykke» der biltransporten holdt på å seile utfor en fjellside skapte problemer for kursopplegget. God kjennskap til redningssystemet, guiderollen og miljølovgivningen ble resultatet av kurset. Lysten til å komme seg ut i Svalbardnaturen var til stede og en dagstur med snøscooter stod på planen, noe det ikke ble noe av takket være værforholdene denne gangen.

Glasserte fjellsider preget områdene omkring Longyear. Her er en del av fjellmassivene oppe i Longyeardalen med retning mot Nordenskiöld land. Opplyst av fullmånen fra venstre.

Videre besøk til Svalbard står på planen. Flere moduler i kursingen skal også gjennomføres. Innimellom blir det egne turer opp dit for å ta nye bilder av Svalbard-naturen. Denne gangen ble det bilder av Longyearbyen og nærområdene i mørketida.

Se info om turer jeg arrangerer til Svalbard her!

Skjult i de kalde ravneskrik ligger vinterens ubarmhjertighet, men innunder lyder også de varme, myke klunk som selv den største musiker ville misunne den svarte fuglen. Det er våren og sommeren vi lytter til da! Når bekkene bruser, når orrene buldrer inne på furumoene og når tranesang lyder ut i vårlufta.

Slik kan de oppleves disse fuglene som av utseende ser ut som de står i ledtog med mørkets makter. Slik er de da også omtalt. Men for virkelig å forstå og lære disse fuglene å kjenne må de oppleves i sitt rette miljø. Bare da kommer de til sin rett og får sjansen til å forsvare sitt noe frynsete ry. Siden nytter det aldri å glemme ravnenes natur.

Jeg må alltid lure på hva som rører seg inne i skolten på disse sotsvarte kråkefuglene? Likevel skal jeg ikke gi et altfor kraftig inntrykk av at ravnene hører til i mystikken. Praten er kanskje bare en ungfugls iherdige øvelse på sitt vokabular. Eller noen ganger er det kanskje rett og slett et individ som advarer et annet. Det hender også at de rett og slett prater – tror jeg.

Våre venner i naturen, dyrene og fuglene, er for det meste fjernt fra oss mennesker. Vi vet hvordan de ser ut, når de får unger, hvordan de får unger og hva de lever av. Vi vet til og med hvor genene deres stammer fra og hvilke arter de er beslektet med. Men hva vet vi egentlig om deres daglige liv? Svært lite, er min påstand i det. Vi vet like lite der som vitenskapen vet om menneskekroppens funksjoner.

De har altså et slags hemmelig liv der vi mennesker aldri vil ta del. Når spurveugla kom som ei kule ut av skogen og siktet seg inn på en av vinterens vakreste fugler, sidensvansen, fikk jeg bare et kort glimt inn i dens verden. Jaktferdighetene, byttedyret og adferden etter endt jakt. Ugla satt på byttet en god stund. Noe som gav flere muligheter til å skape et bilde. Dette bildet, der ugla sitter halvveis skjult i snøen, gir følelsen av at jeg som menneske står langt utenfor artenes sfære. Jeg vil aldri få innpass der, tid det frykter de fleste artene mennesker for mye.

Viddene fra Røros og sørover mot Femundenser gedigne ut der jeg sitter og speider utover.Store avstander er tankene jeg sitter med der jeg deltar på sørsamenes årlige vintersamling, skilling og slakt av tamrein i Brekken/Røros. Reinflokken som dekker fjelldalen foran meg virker også gedigen. jeg prøver ikke å telle, men det finnes noen tusen dyr foran meg. Dampen fra dyrekropper lager ei grå skodde i lufta over dem. Når kvelden nærmer seg stanser flokken og vi i følget opp.

Januardagen er vakker. Sola er en stund høyt på himmelen. Temperaturen virker mildere. Flokken av tamrein drives av mange drivere. På snøskutere jobber de i timer for å styre flokken dit de vil. Det nytter ikke å forhaste seg. Tålmodig venter hver person på at dyrene skal velge riktig rute. Innimellom blir det uro i flokken og noen dyr trekker opp mot en luke i rekka av drivere. Den må tettes raskt, ellers forsvinner noen tusen dyr rett til fjells igjen.

Bilde etter bilde tas. På frihånd. Det er ikke tid til annet. Lyset er bra. Stemningene er bra. Det blir mange bilder. Lys, stemninger, inntrykk blandet med menneskers utøvelse av en eldgammel driftsform. Tamreindrift er så mye. Kunnskap om så mye. Det er inntrykkene som sitter igjen.

Lysets stemning i bilder er ofte viktig for opplevelsen av bildet. Ryper på Svalbard er vanligvis ikke vanskelig å fotografere om man først finner noen. Svalbardnaturen gir også muligheter til spennende utnyttelse av lys, linjer og farger for å få til elementer i bildet som gir noe ekstra.
Ukens bilde, der selve rypa sitter inne i skyggepartier med blålige farger, og linjene i bakgrunnen som skapes av lys som når bort på enkelte områder skaper linjer og flater i bildet som gir en opplevelse av landskapet rundt rypa.
For å få til akkurat dette måtte jeg ligge på magen med kameraet helt på bakkenivå for å få med bakgrunnen. I vanlig ståhøyde ville mye av landskapet i bakgrunnen blitt utelatt. I tjue minus og med trekk fra havet ble det til en kjølig morgenstund. Men rypene spankulerte omkring som vanlig der oppe i isødet og gjorde seg lite av den arktiske vinteren.
In English:
The Svalbard Rock Ptarmigan sitting in the shade is only a small part of this image. The lines, light and shades in the background is as important as the bird in the foreground. This is a typical view in this Arctic landscapes, it’s only a question using it in the composition of the image.
This was a very cold morning but I had to get down low to capture the landscape in the background in my image. Ptarmigans in Svalbard are usually very easy to get close to; they do not fear humans yet because of less hunting during times.